Legdominikaner

800 år under den hellige Dominikus' hvite banner

St. Dominikus’ klare lys i natten

leave a comment »

«I denne flaska,» sa ho, «er ljoset or Eärendilsstjerna fanga og gøymt i votni frå mitt springvatn. Det vil skina endå bjartare når notti er kringum deg. Munde det vera eit ljos fyre deg på alle døkke stader, når alt anna ljos sloknar.»  [1]

Den 9. august [1233] vitnet broder Bonvisus, prest av Prekebrødrenes Orden, under ed at han hadde trådt inn i Prekebrødrenes Orden for litt mer enn fjorten år siden. Han bodde sammen med salige broder Dominikus for omtrent ti måneder i St. Nicholas-klosteret i Bologna; siden i Roma og Milano. De reiste sammen til Roma. Han tok seg også av ham når han var syk.

[…]

En gang da de vandret langs den samme ruten, ble de tatt av et kraftig regnvær, det fosset ned. Bekkene og elvene svulmet opp, men, siden han gledet seg over motgang, priste og velsignet den salige broder Dominikus Gud ved å synge «Ave Maris Stella» med kraftig stemme. Da han var ferdig å synge denne hymnen, begynte han med en annen, «Veni Creator Spiritus.» Han sang alt med klar stemme.

Da de kom til et område som var oversvømmet på grunn av alt regnet og vannet som rant overalt, gjorde salige broder Dominikus korsets tegn over vannet og sa til vitnet, som var veldig redd for vannet, at han skulle gå inn i Herrens navn. I tillit til det Korsets Tegn som [broder Dominikus] hadde gjort og sikker i sin lydighet, gikk han ut i vannet som syntes så farlig og kom trygt igjennom. [2]

Dominikanerkor

Ave Maris Stella er en hymne som ofte synges til vesper på Maria-fester. Eldste kjente manuskript er fra det 9. århundre.

1. Ave maris stella,
Dei Mater alma,
atque semper Virgo,
felix coeli porta.

2. Sumens illud Ave
Gabrielis ore,
funda nos in pace,
mutans Hevae nomen.

3. Solve vincla reis,
profer lumen caecis
mala nostra pelle,
bona cuncta posce.

4. Monstra te esse matrem:
sumat per te preces,
qui pro nobis natus,
tulit esse tuus.

5. Virgo singularis,
inter omnes mites,
nos culpis solutos,
mites fac et castos.

6. Vitam praesta puram,
iter para tutum:
ut videntes Jesum
semper collaetemur.

7. Sit laus Deo Patri,
summo Christo decus,
Spiritui Sancto,
tribus honor unus.
Amen.

Katolsk salmebok av  1964 gjengir en oversettelse [3] etter Thor Næve Lange (1851-1915), dansk konsul i Russland:

1. Hill deg, havets stjerne,
send ditt lys, det milde
redningsbluss på livets
mørke vover ville.

2. Englebud deg sendtes,
trengselens tid var leden,
Eva-navnet vendtes,
vreden ble til freden.

3. Klare lys i natten,
alle blindes øye,
hill deg, havets stjerne,
hjelp, Guds mor, du høye.

4. Røkt ditt verv, din milde
røst vår dommer røre,
som for vår skyld ville
deg som Sønn tilhøre.

5. Jomfrumor, du rene,
nådens morgenrøde,
lær oss Gud å tjene,
frelst fra synd og brøde.

6. Når vårt liv du signer
her i syndens verden,
Jesus mer vi ligner
under pilgrimsferden.

7. Hill deg, havets stjerne,
med vår sol tilsammen,
med din Sønn, allverdens
Gud og frelser.
Amen.

St. Josefssøstrenes tidebønner av 1961 har denne versjonen [4]:

1. Hill deg, havets stjerne,
Herrens mor, du milde,
jomfru skjær og fager,
port til himmelgleden.

2. Herrens engel ga deg
Gud, din skapers, hilsen,
kom med bud om frelse,
ga oss fred og glede.

3. Løs du syndens lenker,
leg de blindes øyne.
Vern oss mot det onde
så vi finner frelse.

4. Bær du våre bønner
fram for Kristi åsyn,
han, din sønn, som kåret
deg til mor for alle.

5. Jomfru, mild og mektig,
hjelp oss til å være
fri fra synd og brøde
og deg lik i renhet.

6. Lær oss mens vi lever,
å gå nådens veier,
så vi, fylt med glede,
priser Kristus med deg.

7. Gud i høye himmel
med vår Herre Kristus
og hans Ånd, vår trøster,
være makt og heder. Amen.

Ragnhild Foss (1883-1952) har naturligvis gjendiktet sangen til høgnorsk [5], en tekst som pater Lutz har satt melodi til (se Lov Herren, nr. 563).

1. Heil deg, havsens stjerna,
Herrens moder milde,
møy som Gud hev verna,
himmelhamn du stille!

2. Med sitt «Heil deg, sæle»,
Gabriel deg helsa;
underfullt hans mæle
bar oss bod um frelsa.

3. Sjå med dine klåre
augo for dei blinde
som i natt og fåre
kann ‘kje ljoset finne!

4. Vil vår mor du vera,
våre ringe bøner
framfor Sonen bera,
han din kjærleik løner.

5. Sæle mor, me eine
honom likjest vilde,
vera gode, reine, —
bed for oss du, milde!

6. Måtte Gud det gjeva,
at me i hans gleda
fær med Jesus leva
og hans lovsong kveda.

7. Gud, du eine, sanne,
lat oss deg få prise,
Fader son og Ande
upp i Paradiset!

[1] Ringdrotten / av J. R. R. Tolkien ; omsett av Eilev Groven Myhren. — Oslo : Tiden, 2006.

[2] The Process of Canonization at Bologna

[3] Katolsk salmebok. — 6. utgave. — Oslo : Oslo katolske bispedømme, 1964.

[4] Tidebønner. — Oslo : St. Josefssøstrenes provinsialhus, 1961.

[5] Latinske hymnor og sekvensar / på norsk ved Ragnhild Foss. — [nyutgave]. — Oslo : St. Olav forlag, 1988.

Written by Jordanus

07.08.2015 at 20:55

Publisert i Diverse bønner, Helgener

10. juni 1949 – I dag er Sigrid Undset død

with one comment

Sigrid Undset (1882-1949)

I dag er Sigrid Undset død
Ein junidag går stilt til ro
og kvelden stig inn, bleik og grå.
Ho er her ikkje, ho.

Sjå bakken ute lyser blått
av blomar mellom kjørr og stein.
Når ho stod over blomar bøygd
dei tunge auga skein.

Så stilt det blir. Enn fuglane?
Det er visst ikkje deira kveld.
Ho sa helst lite støtt. Men høyr
kor tung ei togn som fell.

Ein virrar rådlaus. Kva, ein mur
har reist seg brått? Og ingen port?
Ver still. Du høyrde rett. I dag
gjekk Sigrid Undset bort.

— Halldis Moren Vesaas

Written by Jordanus

10.06.2015 at 10:30

Dominikanere i grenseland – «las fronteras»

with 2 comments

Dominikanerordenens høyeste myndighet er Generalkapitlet, som feires (ja, det heter så!) hvert tredje år. Der revideres Ordenens konstitusjoner, der velges ordensmagisteren (for 9 år), og der vedtas anbefalinger, formaninger og bestemmelser for dominikanere over hele verden.

Ordenens generalkapittel i Avila 1986 [1] minnet om at vårt virke helt fra begynnelsen av har vært orientert mot las fronteras, forpostene, grensene, grenselandene, markene.

38619_421045846380_559451380_4862256_3116633_n

Generalkapitlet minnet alle medlemmer av den dominikanske familie om dette — og identifiserte fem randsoner, fem misjonsmarker, fem særlige utfordringer der dominikanere oppfordres til å ta opp hansken:

  1. Grenselandet mellom liv og død, der vi utfordrer verden om rettferdighet og fred.
  2. Grenselandet mellom det menneskelige og det umenneskelige, der vi utfordrer samfunnet på vegne av de marginaliserte.
  3. Kristendommens grenseland, der vi utfordrer de ikke-kristne religioner.
  4. Den religiøse erfarings grenseland, der vi utfordrer de sekulære ideologier.
  5. Kirkens grenseland, der vi utfordrer kristne konfesjoner og sekter.

Disse misjonsmarkene er ikke langt borte. Misjonsmarken er her. Vi er mange som daglig beveger oss i de grenseland som Avila-kapitlet nevner, uten å ha valgt det selv — er det ikke vi selv som utfordrer de ikke-troende, så er det disse som utfordrer oss: iblant opplever vi rene stormløp mot Kirken. Det å være katolikk i dagens Norge er krevende, mange av oss er dårlig rustet til å snakke om Skriften, om historie, om filosofi, om teologi, om trosliv og om Kirken. Mange velger å grave seg ned — i tide og utide — fordi de ikke vet hva de skal svare.

Men skyttergravene er intet værende sted, vi må opp og frem! Det dominikanske livs grunnpillarer er bot, bønn og studier [2] — «for alt dette forbereder oss og driver oss til […] det apostoliske liv i ordets fulle forstand, hvor forkynnelsen og undervisningen i Kirkens lære skal flyte fra kontemplasjonens kildevell». [3]

Det hender iblant at mennesker som kommer vandrende inn over grensen, konvertittene, blir våre beste forkynnere. Det er bare å nevne den salige Bartolo Longo (1841-1926) som var satanistprest før han vendte seg bort fra den mørke siden og ble dominikansk tertiær. Intet er umulig for Gud.

Stå da parat! med sannheten som belte om livet, kledd i rettferdigheten som brynje, med beredskap for fredens evangelium som sko på føttene; og fremfor alt, med troens skjold i hånden — for med det kan dere avverge alle den Ondes brennende piler; ta så frelsens hjelm på, og grip Åndens sverd — det vil si, Guds ord!
Be stadig til Gud, og kall på ham på alle måter; be, til enhver tid, som Ånden gir. Vær våkne, vær utholdende, og gå i forbønn for alle de hellige. [4]


[1] Acta Capituli Generalis (1986). I: Istituto Storico Domenicano, Constitutiones et Acta Ordinis Fratrum Praedicatorum. — Berlin : Directmedia, 2002. — ISBN 3-932544-68-4.  (Det aktuelle kapittel har originaltekst på spansk, derfor «fronteras»).

[2] Sal. Hyacinthe-Marie Cormier OP, Instructions for Novices. — [Washington, D.C.] : CreateSpace, 2013. — S. 36. (Noen amerikanske dominikanere på 1960-tallet begynte på eget initiativ å forklare dominikansk spiritualitet til legdominikanere med «the four pillars» — bønn, studier, fellesskap og apostolat — og dette har glidd inn uten at noe generalkapittel har sagt noe, og uten at alle dominikanere har hørt om disse fire søyler. Det er sikkert tilfeldig at fellesskapet — for oss legdominikanere er det først og fremst møtene — har tatt botens plass…)

[3] Constitutio Fundamentalis O.P. §4

[4] Paulus’ brev til efeserne (Ef 6,14-18). I: Det nye testamente / oversatt fra gresk av Erik Gunnes. — Oslo : St. Olav, 1968. — S. 323.

Written by Jordanus

31.03.2015 at 11:38

Ordenslivets år 2015 – tradisjon, liv, håp (også for tertiærer!)

leave a comment »

Dere har ikke bare en skinnende historie å se tilbake på og minnes, men ennå en lysende historie å bygge! Se til fremtiden, dit Ånden sender dere for å gjøre enda større ting.

Hvor fagre deres føtter er...

Med disse ord fra den hellige pave Johannes Paul II [1] leder pave Frans oss inn i Ordenslivets år.

Fra første søndag i advent 30. november 2014 til festen for Herrens fremstilling i templet 2. februar 2016 oppfordrer paven oss til å

  1. Se tilbake på vår fortid med takknemlighet, til våre respektive ordeners opprinnelse og historie, så vi kan takke Gud, som har skjenket Kirken så mange gaver som pryder henne og utruster henne til alle slags gode verk.
  2. Være lidenskapelig tilstede i nåtiden, lytte til hva Den Hellige Ånd forteller Kirken idag, virkeliggjøre stadig mer de grunnleggende aspekter ved vårt gudviede liv.
  3. Å omfavne fremtiden med et levende håp, på tross av alle vanskeligheter, trusler og usikkerhet som vi aner, ser og opplever. “Vær ikke redde… for jeg er med dere” (Jer. 1:8)

Men er ikke dette bare ment for de vi tradisjonelt kaller gudviede — klosterfolket, ordensbrødre og ordenssøstre, munker og nonner? Nei, horisonten er videre enn som så, skriver pave Frans i sitt brev [2]. Til Ordenslivets år, til denne feiring og bevisstgjøring av ordenslivet i Kirken, er også vi tertiærer invitert:

I dette brev ønsker jeg ikke å snakke bare til gudviede personer, men også til de legfolk som deler med dem de samme idealer, den samme ånd og sendelse. Enkelte ordenssamfunn har en lang tradisjon med dette, mens andres erfaringer er av nyere dato. Faktisk finner vi omkring hver ordensfamilie, hvert selskap for apostolisk liv, og til og med rundt sekulærinstituttene, en større familie, den “karismatiske familie”. Denne omfatter flere institutter som identifiserer seg med samme karisme, og spesielt troende legfolk som føler seg kallet, nettopp som legfolk, til å ta del i den samme karismatiske virkelighet.

Jeg oppfordrer dere, som legfolk, til å leve dette Ordenslivets år som en nåde som kan gjøre dere mer bevisst den gave som dere selv har mottatt. Feire det med hele deres “familie”, slik at dere kan vokse og svare sammen på det Ånden kaller dere til i dagens samfunn. Ved enkelte anledninger der gudviede menn og kvinner fra forskjellige ordener kommer sammen, sørg for å være tilstede selv også for å gi uttrykk for Guds ene gave. På denne måten vil dere lære å kjenne erfaringer fra andre karismatiske familier, andre legmannsgrupper, og slik få en anledning til gjensidig berikelse og støtte.

[1] Pave Johannes Paul II: Apostolic exhortation Vita Consecrata, 25.03.1996, §110.

[2] Pave Frans: Apostolic letter to all consecrated people on the occasion of the Year of Consecrated Life, 21.11.2014, III. The Horizons of the Year of Consecrated Life.

Written by Jordanus

18.01.2015 at 19:32

Publisert i 2013 - : Frans, Kall

Før dagens siste lysning dør – til kompletorium

leave a comment »

Denne faste hymne som synges til vår aftenbønn (kompletorium) hver dag hele året – utenom fastetiden og påsketiden – er tradisjonelt tillagt den hellige biskop Ambrosius av Milano (ca. 339-397, minnedag 7. desember). Den synges på forskjellige melodier, alt etter liturgisk årstid – og om det er lørdag eller søndag, hverdag eller fest.

Te lucis ante terminum

Vi dominikanere bruker selvsagt den tradisjonelle latinske tekst, ikke de moderne varianter (hah!) som ble innført i den romerske ritus av henholdsvis Urban VIII (pave 1623-1644) og salige Paul VI (pave 1963-1978):

Te lucis ante terminum,
rerum Creator, poscimus
ut solita clementia
sis præsul ad custodiam.

Procul recedant somnia,
et noctium phantasmata:
hostemque nostrum comprime,
ne polluantor corpora.

Præsta Pater omnipotens,
per Jesum Christum Dominum,
qui tecum in perpetuum
regnat cum Sancto Spiritu.
Amen.

Gjendiktning av Msgr. Karl Kjelstrup T.O.P. i Lov Herren, nr. 697:

Før dagens siste lysning dør,
og natten breder ut sitt slør,
vi ber deg, skaper, mild og kjær,
vær du med oss din allmakt nær.

La svinne hver en syndig drøm
og led vår tankes ville strøm.
Mot helvedsfyrstens list og vold
vær du i natt vårt vern og skjold.

O milde Fader, hør vår bønn,
du som med din enbårne Sønn
og Trøsteren, den Helligånd,
allverden styrer med din hånd.
Amen.

I det blå hefte «Completorium efter Dominikanernes ritus» (fra Lunden klosters trykkeri, utgitt på 1980-tallet) finner vi en annen versjon, oversetter ukjent:

All verdens skaper, hør vår bønn:
Vær du vårt lys når sol går ned.
Bli hos oss, Herre, dagen lir,
og gi til alle nådens fred.

Vær du i natt vårt trygge vern,
steng onde drømmers blendverk ut.
Dem opp for fiendens hat og makt,
vokt sjel og legem, gode Gud.

Bønnhør oss nådig, allmakts Gud,
ved Jesus Krist, vår Herre kjær.
Med Ånden sterk, vår hjelp og trøst,
du evig verdens konge er.
Amen.

Og så har vi Arve Brunvolls fine oversettelse til nynorsk i Norsk Salmebok 1985, nr. 799:

Før dagsens siste ljos døyr ut
vi kjem med bøn til deg, vår Gud:
Ver vakt og vern for flokken din,
og lei han trygt til kvila inn!

Vend bort frå oss den vonde draum
og tome skuggars ville straum!
Lat ordet slå vår fiend ned,
og gjev i natt vår lekam fred!

Å, høyr oss, Far, allmektig god,
for Son din, Jesu Kristi blod,
han rår med Anden og med deg
i tida no og æveleg.
Amen.

Written by Jordanus

04.12.2014 at 21:13

Publisert i Kompletorium

Kompletorium – aftenens høydepunkt

leave a comment »

Pater Zoetmulder flyttet fra Bornholm til København i 1953. Den 4. oktober samme år overtok dominikanerne Sankt Andreas kirke i Ordrup etter jesuittene, som hadde vært der siden 1873Pater Raulin (1919-2003) kom til, og virket som kapellan og skoleprest 1953-1956. I 1954 utga dominikanerne i Ordrup den lille boken «Komplet efter dominikansk ritus», med latinsk tekst og dansk oversettelse.

komplet

Boken ble sikkert brukt i Oslo også – mitt eksemplar har nemlig tilhørt en av tertiærene i Oslo, Hjørdis Schøyen (1893-1976), som bodde på Katarinahjemmet i mange år. Frk. Schøyen ble ikledt den 26.02.1930 av p. Lutz med ordensnavn sr. Marie-Christine, og avla løfter til ham et år senere 11.02.1931. På den tid var det nemlig slik at man normalt ble ikledt, var novise ett år, og så avla løfter – for livet. Ikke slik som nå, da legdominikanere først opptas som noviser, er novise ett år, avlegger midlertidige løfter for tre år, og først deretter kan avlegge evige løfter.

Fra bokens forord, datert julen 1953:

Komplet er Kirkens liturgiske aftenbøn. Derfor holder vi meget av den. I vor tid søger mange fra de mere private andagtsformer tilbage til den ældre fælles liturgiske bøn, som knytter Kristi disciple sammen uden den begrænsning, der skabes af tid og rum. Liturgien er en skat, som flere og flere har lært at værdsætte, og som aldrig udtømmes.

Aftenbønnen har altid været menneskets yndlingsbøn. Selv når ens religiøse liv er ved at bryde sammen, bliver aftenbønnen alligevel ved at være en kær vane, og ingen troende kristen vil nogen sinde kunne afslutte dagens arbejde uden at takke Gud for den dag, som gik, og anbefale sig til hans faderlige omsorg for den nat, som stunder til.

Den liturgiske aftenbøn har derfor alle forudsætninger for at blive aftenens højdepunkt.

Dominikanerordenen har altid næret en særlig kærlighed til komplet. En gammel krønike beretter at »der var fest og glæde over ansigterne, når de første prædikebrødre samledes til komplet«. Et festligt islæt er også Salve Regina-processionen, som finder sted hver aften i ethvert dominikanerkloster. Lægfolk har gennem alle tider delt munkenes kærlighed til den skønne aftenbøn og har gerne samlet sig hos prædikebrødrene for at deltage i deres sang. Intet ligger munkene mere på sinde end at se så mange troende som muligt om aftenen i deres klosterkirker, troende, som ikke bare lytter til sangen, men også tager del i den.

Takk til p. Jesper Fich OP, dominikansk sekularprest (altså tertiær), som selv vokste opp i Ordrup. Sankt Andreas kloster ble oppløst i 1976.

Written by Jordanus

01.12.2014 at 20:45

Rosenkransen og broder Romeo fra Livia

leave a comment »

Lokal tradisjon vil ha det til at St. Dominikus fikk et syn av Vår Frue i kirken Notre Dame de Dreche, nær Albi, der hun gav ham i oppdrag å forkynne rosenkransen — en bønneform som ellers går tilbake til ørkenfedrene, kanskje til apostlene.

 

St. Dominikus mottar rosenkransen

 

Etter at St. Dominikus hadde sendt ut sine brødre to og to fra Prouille på festen for Vår Frues opptagelse i himmelen (15. august) 1217, vendte han tilbake til Toulouse. Samme høst gav han ordensdrakten til fire nye følgesvenner — Arnauld fra Toulouse, Romeo fra Livia, Poncio fra Samatan og Raymond fra Mirapont (som skulle etterfølge Fulk som biskop av Toulouse tretten år senere). Han ble værende der i deres kloster Saint-Romain i noen tid for å ta seg av opplæringen av disse novisene. Det var visst vanlig dengang at man avla evige løfter etter å ha vært novise et år — om man ikke gjorde det tvert.

I Prouille besluttet han å opprette et nytt kloster i Lyon. I begynnelsen av desember 1218 sendte han to av brødrene dit: Arnauld fra Toulouse, som ble dets første prior, og Romeo fra Livia — «en broder med enkle vaner, ydmyk holdning, vennlig oppførsel, tale som honning, og full av kjærlighet til nesten.» [1] Fr. Romeo etterfulgte fr. Arnauld som prior i 1223 [2]. Senere var han prior i Bordeaux, og ble siden den 5. provinsialprior i Toulouse.

Fr. Bernard Gui (1261/2 – 1331), en av hans etterfølgere som provinsialprior i Toulouse, skriver at denne broder Romeo ble syk i Carcassonne, og «mens han mediterte over Jesusbarnet og Jesu mor, Vår Frue Maria, og formante sine brødre til å gjøre det samme, sov han inn i Herren. I hendene holdt han i fast grep et bønnerep med knuter der han daglig telte tusen Ave Maria.» [3]

Puerum Jesum et Dominam Mariam matrem ejus ruminans et fratribus inculcans, obdormivit in Domino, chordulam cum nodulis quibus mille Ave Maria solebat in die, firmiter manutenens.

Salige Romeo (eller Romée) fra Livia (eller Llívia) døde 1261 (altså omtrent da fr. Bernard Gui ble født) og feires den 21. november.

 

[1] Saint Dominic / by Jean Guiraud ; translated by Katharine de Mattos. — New York : Benziger Brothers, 1913

[2] The Albigensian Heresy / H. J. Warner. — 1928

[3] Saint Dominic : Pilgrim of Light / by Gerard K. Brady. — London : Burns & Oates, 1957. (Brady viser igjen til Monumenta Historica Ordinis Praedicatorum, Vol XXII, Roma 1953, s. 161)

Written by Jordanus

07.10.2014 at 18:23

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 1 619 andre følgere