Legdominikaner

800 år under den hellige Dominikus' hvite banner

10. juni 1949 – I dag er Sigrid Undset død

with one comment

Sigrid Undset (1882-1949)

I dag er Sigrid Undset død
Ein junidag går stilt til ro
og kvelden stig inn, bleik og grå.
Ho er her ikkje, ho.

Sjå bakken ute lyser blått
av blomar mellom kjørr og stein.
Når ho stod over blomar bøygd
dei tunge auga skein.

Så stilt det blir. Enn fuglane?
Det er visst ikkje deira kveld.
Ho sa helst lite støtt. Men høyr
kor tung ei togn som fell.

Ein virrar rådlaus. Kva, ein mur
har reist seg brått? Og ingen port?
Ver still. Du høyrde rett. I dag
gjekk Sigrid Undset bort.

— Halldis Moren Vesaas

Written by Jordanus

10.06.2015 at 10:30

Dominikanere i grenseland – «las fronteras»

with 2 comments

Dominikanerordenens høyeste myndighet er Generalkapitlet, som feires (ja, det heter så!) hvert tredje år. Der revideres Ordenens konstitusjoner, der velges ordensmagisteren (for 9 år), og der vedtas anbefalinger, formaninger og bestemmelser for dominikanere over hele verden.

Ordenens generalkapittel i Avila 1986 [1] minnet om at vårt virke helt fra begynnelsen av har vært orientert mot las fronteras, forpostene, grensene, grenselandene, markene.

38619_421045846380_559451380_4862256_3116633_n

Generalkapitlet minnet alle medlemmer av den dominikanske familie om dette — og identifiserte fem randsoner, fem misjonsmarker, fem særlige utfordringer der dominikanere oppfordres til å ta opp hansken:

  1. Grenselandet mellom liv og død, der vi utfordrer verden om rettferdighet og fred.
  2. Grenselandet mellom det menneskelige og det umenneskelige, der vi utfordrer samfunnet på vegne av de marginaliserte.
  3. Kristendommens grenseland, der vi utfordrer de ikke-kristne religioner.
  4. Den religiøse erfarings grenseland, der vi utfordrer de sekulære ideologier.
  5. Kirkens grenseland, der vi utfordrer kristne konfesjoner og sekter.

Disse misjonsmarkene er ikke langt borte. Misjonsmarken er her. Vi er mange som daglig beveger oss i de grenseland som Avila-kapitlet nevner, uten å ha valgt det selv — er det ikke vi selv som utfordrer de ikke-troende, så er det disse som utfordrer oss: iblant opplever vi rene stormløp mot Kirken. Det å være katolikk i dagens Norge er krevende, mange av oss er dårlig rustet til å snakke om Skriften, om historie, om filosofi, om teologi, om trosliv og om Kirken. Mange velger å grave seg ned — i tide og utide — fordi de ikke vet hva de skal svare.

Men skyttergravene er intet værende sted, vi må opp og frem! Det dominikanske livs grunnpillarer er bot, bønn og studier [2] — «for alt dette forbereder oss og driver oss til […] det apostoliske liv i ordets fulle forstand, hvor forkynnelsen og undervisningen i Kirkens lære skal flyte fra kontemplasjonens kildevell». [3]

Det hender iblant at mennesker som kommer vandrende inn over grensen, konvertittene, blir våre beste forkynnere. Det er bare å nevne den salige Bartolo Longo (1841-1926) som var satanistprest før han vendte seg bort fra den mørke siden og ble dominikansk tertiær. Intet er umulig for Gud.

Stå da parat! med sannheten som belte om livet, kledd i rettferdigheten som brynje, med beredskap for fredens evangelium som sko på føttene; og fremfor alt, med troens skjold i hånden — for med det kan dere avverge alle den Ondes brennende piler; ta så frelsens hjelm på, og grip Åndens sverd — det vil si, Guds ord!
Be stadig til Gud, og kall på ham på alle måter; be, til enhver tid, som Ånden gir. Vær våkne, vær utholdende, og gå i forbønn for alle de hellige. [4]


[1] Acta Capituli Generalis (1986). I: Istituto Storico Domenicano, Constitutiones et Acta Ordinis Fratrum Praedicatorum. — Berlin : Directmedia, 2002. — ISBN 3-932544-68-4.  (Det aktuelle kapittel har originaltekst på spansk, derfor «fronteras»).

[2] Sal. Hyacinthe-Marie Cormier OP, Instructions for Novices. — [Washington, D.C.] : CreateSpace, 2013. — S. 36. (Noen amerikanske dominikanere på 1960-tallet begynte på eget initiativ å forklare dominikansk spiritualitet til legdominikanere med «the four pillars» — bønn, studier, fellesskap og apostolat — og dette har glidd inn uten at noe generalkapittel har sagt noe, og uten at alle dominikanere har hørt om disse fire søyler. Det er sikkert tilfeldig at fellesskapet — for oss legdominikanere er det først og fremst møtene — har tatt botens plass…)

[3] Constitutio Fundamentalis O.P. §4

[4] Paulus’ brev til efeserne (Ef 6,14-18). I: Det nye testamente / oversatt fra gresk av Erik Gunnes. — Oslo : St. Olav, 1968. — S. 323.

Written by Jordanus

31.03.2015 at 11:38

Ordenslivets år 2015 – tradisjon, liv, håp (også for tertiærer!)

leave a comment »

Dere har ikke bare en skinnende historie å se tilbake på og minnes, men ennå en lysende historie å bygge! Se til fremtiden, dit Ånden sender dere for å gjøre enda større ting.

Hvor fagre deres føtter er...

Med disse ord fra den hellige pave Johannes Paul II [1] leder pave Frans oss inn i Ordenslivets år.

Fra første søndag i advent 30. november 2014 til festen for Herrens fremstilling i templet 2. februar 2016 oppfordrer paven oss til å

  1. Se tilbake på vår fortid med takknemlighet, til våre respektive ordeners opprinnelse og historie, så vi kan takke Gud, som har skjenket Kirken så mange gaver som pryder henne og utruster henne til alle slags gode verk.
  2. Være lidenskapelig tilstede i nåtiden, lytte til hva Den Hellige Ånd forteller Kirken idag, virkeliggjøre stadig mer de grunnleggende aspekter ved vårt gudviede liv.
  3. Å omfavne fremtiden med et levende håp, på tross av alle vanskeligheter, trusler og usikkerhet som vi aner, ser og opplever. “Vær ikke redde… for jeg er med dere” (Jer. 1:8)

Men er ikke dette bare ment for de vi tradisjonelt kaller gudviede — klosterfolket, ordensbrødre og ordenssøstre, munker og nonner? Nei, horisonten er videre enn som så, skriver pave Frans i sitt brev [2]. Til Ordenslivets år, til denne feiring og bevisstgjøring av ordenslivet i Kirken, er også vi tertiærer invitert:

I dette brev ønsker jeg ikke å snakke bare til gudviede personer, men også til de legfolk som deler med dem de samme idealer, den samme ånd og sendelse. Enkelte ordenssamfunn har en lang tradisjon med dette, mens andres erfaringer er av nyere dato. Faktisk finner vi omkring hver ordensfamilie, hvert selskap for apostolisk liv, og til og med rundt sekulærinstituttene, en større familie, den “karismatiske familie”. Denne omfatter flere institutter som identifiserer seg med samme karisme, og spesielt troende legfolk som føler seg kallet, nettopp som legfolk, til å ta del i den samme karismatiske virkelighet.

Jeg oppfordrer dere, som legfolk, til å leve dette Ordenslivets år som en nåde som kan gjøre dere mer bevisst den gave som dere selv har mottatt. Feire det med hele deres “familie”, slik at dere kan vokse og svare sammen på det Ånden kaller dere til i dagens samfunn. Ved enkelte anledninger der gudviede menn og kvinner fra forskjellige ordener kommer sammen, sørg for å være tilstede selv også for å gi uttrykk for Guds ene gave. På denne måten vil dere lære å kjenne erfaringer fra andre karismatiske familier, andre legmannsgrupper, og slik få en anledning til gjensidig berikelse og støtte.

[1] Pave Johannes Paul II: Apostolic exhortation Vita Consecrata, 25.03.1996, §110.

[2] Pave Frans: Apostolic letter to all consecrated people on the occasion of the Year of Consecrated Life, 21.11.2014, III. The Horizons of the Year of Consecrated Life.

Written by Jordanus

18.01.2015 at 19:32

Publisert i 2013 - : Frans, Kall

Før dagens siste lysning dør – til kompletorium

leave a comment »

Denne faste hymne som synges til vår aftenbønn (kompletorium) hver dag hele året – utenom fastetiden og påsketiden – er tradisjonelt tillagt den hellige biskop Ambrosius av Milano (ca. 339-397, minnedag 7. desember). Den synges på forskjellige melodier, alt etter liturgisk årstid – og om det er lørdag eller søndag, hverdag eller fest.

Te lucis ante terminum

Vi dominikanere bruker selvsagt den tradisjonelle latinske tekst, ikke de moderne varianter (hah!) som ble innført i den romerske ritus av henholdsvis Urban VIII (pave 1623-1644) og salige Paul VI (pave 1963-1978):

Te lucis ante terminum,
rerum Creator, poscimus
ut solita clementia
sis præsul ad custodiam.

Procul recedant somnia,
et noctium phantasmata:
hostemque nostrum comprime,
ne polluantor corpora.

Præsta Pater omnipotens,
per Jesum Christum Dominum,
qui tecum in perpetuum
regnat cum Sancto Spiritu.
Amen.

Gjendiktning av Msgr. Karl Kjelstrup T.O.P. i Lov Herren, nr. 697:

Før dagens siste lysning dør,
og natten breder ut sitt slør,
vi ber deg, skaper, mild og kjær,
vær du med oss din allmakt nær.

La svinne hver en syndig drøm
og led vår tankes ville strøm.
Mot helvedsfyrstens list og vold
vær du i natt vårt vern og skjold.

O milde Fader, hør vår bønn,
du som med din enbårne Sønn
og Trøsteren, den Helligånd,
allverden styrer med din hånd.
Amen.

I det blå hefte «Completorium efter Dominikanernes ritus» (fra Lunden klosters trykkeri, utgitt på 1980-tallet) finner vi en annen versjon, oversetter ukjent:

All verdens skaper, hør vår bønn:
Vær du vårt lys når sol går ned.
Bli hos oss, Herre, dagen lir,
og gi til alle nådens fred.

Vær du i natt vårt trygge vern,
steng onde drømmers blendverk ut.
Dem opp for fiendens hat og makt,
vokt sjel og legem, gode Gud.

Bønnhør oss nådig, allmakts Gud,
ved Jesus Krist, vår Herre kjær.
Med Ånden sterk, vår hjelp og trøst,
du evig verdens konge er.
Amen.

Og så har vi Arve Brunvolls fine oversettelse til nynorsk i Norsk Salmebok 1985, nr. 799:

Før dagsens siste ljos døyr ut
vi kjem med bøn til deg, vår Gud:
Ver vakt og vern for flokken din,
og lei han trygt til kvila inn!

Vend bort frå oss den vonde draum
og tome skuggars ville straum!
Lat ordet slå vår fiend ned,
og gjev i natt vår lekam fred!

Å, høyr oss, Far, allmektig god,
for Son din, Jesu Kristi blod,
han rår med Anden og med deg
i tida no og æveleg.
Amen.

Written by Jordanus

04.12.2014 at 21:13

Publisert i Kompletorium

Kompletorium – aftenens høydepunkt

leave a comment »

Pater Zoetmulder flyttet fra Bornholm til København i 1953. Den 4. oktober samme år overtok dominikanerne Sankt Andreas kirke i Ordrup etter jesuittene, som hadde vært der siden 1873Pater Raulin (1919-2003) kom til, og virket som kapellan og skoleprest 1953-1956. I 1954 utga dominikanerne i Ordrup den lille boken «Komplet efter dominikansk ritus», med latinsk tekst og dansk oversettelse.

komplet

Boken ble sikkert brukt i Oslo også – mitt eksemplar har nemlig tilhørt en av tertiærene i Oslo, Hjørdis Schøyen (1893-1976), som bodde på Katarinahjemmet i mange år. Frk. Schøyen ble ikledt den 26.02.1930 av p. Lutz med ordensnavn sr. Marie-Christine, og avla løfter til ham et år senere 11.02.1931. På den tid var det nemlig slik at man normalt ble ikledt, var novise ett år, og så avla løfter – for livet. Ikke slik som nå, da legdominikanere først opptas som noviser, er novise ett år, avlegger midlertidige løfter for tre år, og først deretter kan avlegge evige løfter.

Fra bokens forord, datert julen 1953:

Komplet er Kirkens liturgiske aftenbøn. Derfor holder vi meget av den. I vor tid søger mange fra de mere private andagtsformer tilbage til den ældre fælles liturgiske bøn, som knytter Kristi disciple sammen uden den begrænsning, der skabes af tid og rum. Liturgien er en skat, som flere og flere har lært at værdsætte, og som aldrig udtømmes.

Aftenbønnen har altid været menneskets yndlingsbøn. Selv når ens religiøse liv er ved at bryde sammen, bliver aftenbønnen alligevel ved at være en kær vane, og ingen troende kristen vil nogen sinde kunne afslutte dagens arbejde uden at takke Gud for den dag, som gik, og anbefale sig til hans faderlige omsorg for den nat, som stunder til.

Den liturgiske aftenbøn har derfor alle forudsætninger for at blive aftenens højdepunkt.

Dominikanerordenen har altid næret en særlig kærlighed til komplet. En gammel krønike beretter at »der var fest og glæde over ansigterne, når de første prædikebrødre samledes til komplet«. Et festligt islæt er også Salve Regina-processionen, som finder sted hver aften i ethvert dominikanerkloster. Lægfolk har gennem alle tider delt munkenes kærlighed til den skønne aftenbøn og har gerne samlet sig hos prædikebrødrene for at deltage i deres sang. Intet ligger munkene mere på sinde end at se så mange troende som muligt om aftenen i deres klosterkirker, troende, som ikke bare lytter til sangen, men også tager del i den.

Takk til p. Jesper Fich OP, dominikansk sekularprest (altså tertiær), som selv vokste opp i Ordrup. Sankt Andreas kloster ble oppløst i 1976.

Written by Jordanus

01.12.2014 at 20:45

Rosenkransen og broder Romeo fra Livia

leave a comment »

Lokal tradisjon vil ha det til at St. Dominikus fikk et syn av Vår Frue i kirken Notre Dame de Dreche, nær Albi, der hun gav ham i oppdrag å forkynne rosenkransen — en bønneform som ellers går tilbake til ørkenfedrene, kanskje til apostlene.

 

St. Dominikus mottar rosenkransen

 

Etter at St. Dominikus hadde sendt ut sine brødre to og to fra Prouille på festen for Vår Frues opptagelse i himmelen (15. august) 1217, vendte han tilbake til Toulouse. Samme høst gav han ordensdrakten til fire nye følgesvenner — Arnauld fra Toulouse, Romeo fra Livia, Poncio fra Samatan og Raymond fra Mirapont (som skulle etterfølge Fulk som biskop av Toulouse tretten år senere). Han ble værende der i deres kloster Saint-Romain i noen tid for å ta seg av opplæringen av disse novisene. Det var visst vanlig dengang at man avla evige løfter etter å ha vært novise et år — om man ikke gjorde det tvert.

I Prouille besluttet han å opprette et nytt kloster i Lyon. I begynnelsen av desember 1218 sendte han to av brødrene dit: Arnauld fra Toulouse, som ble dets første prior, og Romeo fra Livia — «en broder med enkle vaner, ydmyk holdning, vennlig oppførsel, tale som honning, og full av kjærlighet til nesten.» [1] Fr. Romeo etterfulgte fr. Arnauld som prior i 1223 [2]. Senere var han prior i Bordeaux, og ble siden den 5. provinsialprior i Toulouse.

Fr. Bernard Gui (1261/2 – 1331), en av hans etterfølgere som provinsialprior i Toulouse, skriver at denne broder Romeo ble syk i Carcassonne, og «mens han mediterte over Jesusbarnet og Jesu mor, Vår Frue Maria, og formante sine brødre til å gjøre det samme, sov han inn i Herren. I hendene holdt han i fast grep et bønnerep med knuter der han daglig telte tusen Ave Maria.» [3]

Puerum Jesum et Dominam Mariam matrem ejus ruminans et fratribus inculcans, obdormivit in Domino, chordulam cum nodulis quibus mille Ave Maria solebat in die, firmiter manutenens.

Salige Romeo (eller Romée) fra Livia (eller Llívia) døde 1261 (altså omtrent da fr. Bernard Gui ble født) og feires den 21. november.

 

[1] Saint Dominic / by Jean Guiraud ; translated by Katharine de Mattos. — New York : Benziger Brothers, 1913

[2] The Albigensian Heresy / H. J. Warner. — 1928

[3] Saint Dominic : Pilgrim of Light / by Gerard K. Brady. — London : Burns & Oates, 1957. (Brady viser igjen til Monumenta Historica Ordinis Praedicatorum, Vol XXII, Roma 1953, s. 161)

Written by Jordanus

07.10.2014 at 18:23

Dominique, nique, nique – en sang om St. Dominikus

leave a comment »

Vinteren 1964 var vår salige fader Dominikus så populær i Norge, at sangen om ham nådde opp til 2. plass på VG-listen. Ikke vet jeg hvor mange som helt skjønte hva den handlet om, selv de som hadde hatt fransk på gymnaset (og til og med lært språket). Teksten hentyder til noen episoder fra St. Dominikus’ liv som varmer og beveger den dominikanske familie (brødre, monialer, legdominikanere, dominikanske sekularprester, søstre, sekularinstitutter, volontører og ungdomsbevegelse) idet vi idag feirer høytiden for vår grunnlegger. Til lykke med dagen!

P.S. Dominikansk klosterliv — noe for deg? Kallshelg 7. til 9. november 2014…

Dominique, nique, nique
S’en allait tout simplement,
Routier, pauvre et chantant
En tous chemins, en tous lieux,
Il ne parle que du Bon Dieu,
Il ne parle que du Bon Dieu

Dominique, nique, nique
Gikk ut i verden i all enkelhet
En fattig og syngende vandringsmann
Langs alle veier, på alle steder
Snakket han ikke om annet enn den gode Gud,
Snakket han ikke om annet enn den gode Gud

A l’époque où Jean Sans Terre, d’Angleterre était le roi
Dominique notre père, combattit les albigeois.

På den tid da Johan Uten Land var konge i England
Kjempet Dominikus, vår far, mot albigenserne.

Certains jours un hérétique, par des ronces le conduit
Mais notre Père Dominique, par sa joie le convertit

Noen dager ledet en kjetter ham gjennom tornekratt
Men vår far Dominikus omvendte ham med sin glede.

Ni chameau, ni diligence, il parcourt l’Europe à pied
Scandinavie ou Provence, dans la sainte pauvreté

Til fots,  uten hest eller fin vogn, reiste han gjennom Europa
til Skandinavia og Provence, i hellig fattigdom.

Enflamma de toute école filles et garçons pleins d’ardeur
Et pour semer la parole, inventa les Frères-Prêcheurs

Han oppildnet piker og gutter på alle skoler, fulle av iver
Og for å så ordet, oppfant han Prekebrødrene.

Chez Dominique et ses frères, le pain s’en vint à manquer
Et deux anges se présentèrent, portant de grands pains dorés

Hos Dominikus og hans brødre tok brødet slutt
Og to engler kom til dem, bærende på store gyldne brød.

Dominique vit en rêve, les prêcheurs du monde entier
Sous le manteau de la Vierge, en grand nombre rassemblés.

Dominikus så i en drøm prekebrødrene i hele verden
Under Jomfruens kappe var de samlet i stort antall.

Dominique, mon bon Père, garde-nous simples et gais
Pour annoncer à nos frères, la vie et la vérité.

Dominikus, min gode far, bevar oss enkle og glade
For å kunngjøre for våre brødre, livet og sannheten.

Written by Jordanus

08.08.2014 at 08:00

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 1 521 andre følgere