Legdominikaner

800 år under den hellige Dominikus' hvite banner

Før dagens siste lysning dør – til kompletorium

leave a comment »

Denne faste hymne som synges til vår aftenbønn (kompletorium) hver dag hele året – utenom fastetiden og påsketiden – er tradisjonelt tillagt den hellige biskop Ambrosius av Milano (ca. 339-397, minnedag 7. desember). Den synges på forskjellige melodier, alt etter liturgisk årstid – og om det er lørdag eller søndag, hverdag eller fest.

Te lucis ante terminum

Vi dominikanere bruker selvsagt den tradisjonelle latinske tekst, ikke de moderne varianter (hah!) som ble innført i den romerske ritus av henholdsvis Urban VIII (pave 1623-1644) og salige Paul VI (pave 1963-1978):

Te lucis ante terminum,
rerum Creator, poscimus
ut solita clementia
sis præsul ad custodiam.

Procul recedant somnia,
et noctium phantasmata:
hostemque nostrum comprime,
ne polluantor corpora.

Præsta Pater omnipotens,
per Jesum Christum Dominum,
qui tecum in perpetuum
regnat cum Sancto Spiritu.
Amen.

Gjendiktning av Msgr. Karl Kjelstrup T.O.P. i Lov Herren, nr. 697:

Før dagens siste lysning dør,
og natten breder ut sitt slør,
vi ber deg, skaper, mild og kjær,
vær du med oss din allmakt nær.

La svinne hver en syndig drøm
og led vår tankes ville strøm.
Mot helvedsfyrstens list og vold
vær du i natt vårt vern og skjold.

O milde Fader, hør vår bønn,
du som med din enbårne Sønn
og Trøsteren, den Helligånd,
allverden styrer med din hånd.
Amen.

I det blå hefte «Completorium efter Dominikanernes ritus» (fra Lunden klosters trykkeri, utgitt på 1980-tallet) finner vi en annen versjon, oversetter ukjent:

All verdens skaper, hør vår bønn:
Vær du vårt lys når sol går ned.
Bli hos oss, Herre, dagen lir,
og gi til alle nådens fred.

Vær du i natt vårt trygge vern,
steng onde drømmers blendverk ut.
Dem opp for fiendens hat og makt,
vokt sjel og legem, gode Gud.

Bønnhør oss nådig, allmakts Gud,
ved Jesus Krist, vår Herre kjær.
Med Ånden sterk, vår hjelp og trøst,
du evig verdens konge er.
Amen.

Og så har vi Arve Brunvolls fine oversettelse til nynorsk i Norsk Salmebok 1985, nr. 799:

Før dagsens siste ljos døyr ut
vi kjem med bøn til deg, vår Gud:
Ver vakt og vern for flokken din,
og lei han trygt til kvila inn!

Vend bort frå oss den vonde draum
og tome skuggars ville straum!
Lat ordet slå vår fiend ned,
og gjev i natt vår lekam fred!

Å, høyr oss, Far, allmektig god,
for Son din, Jesu Kristi blod,
han rår med Anden og med deg
i tida no og æveleg.
Amen.

Written by Jordanus

04.12.2014 at 21:13

Publisert i Kompletorium

Kompletorium – aftenens høydepunkt

leave a comment »

Pater Zoetmulder flyttet fra Bornholm til København i 1953. Den 4. oktober samme år overtok dominikanerne Sankt Andreas kirke i Ordrup etter jesuittene, som hadde vært der siden 1873Pater Raulin (1919-2003) kom til, og virket som kapellan og skoleprest 1953-1956. I 1954 utga dominikanerne i Ordrup den lille boken «Komplet efter dominikansk ritus», med latinsk tekst og dansk oversettelse.

komplet

Boken ble sikkert brukt i Oslo også – mitt eksemplar har nemlig tilhørt en av tertiærene i Oslo, Hjørdis Schøyen (1893-1976), som bodde på Katarinahjemmet i mange år. Frk. Schøyen ble ikledt den 26.02.1930 av p. Lutz med ordensnavn sr. Marie-Christine, og avla løfter til ham et år senere 11.02.1931. På den tid var det nemlig slik at man normalt ble ikledt, var novise ett år, og så avla løfter – for livet. Ikke slik som nå, da legdominikanere først opptas som noviser, er novise ett år, avlegger midlertidige løfter for tre år, og først deretter kan avlegge evige løfter.

Fra bokens forord, datert julen 1953:

Komplet er Kirkens liturgiske aftenbøn. Derfor holder vi meget av den. I vor tid søger mange fra de mere private andagtsformer tilbage til den ældre fælles liturgiske bøn, som knytter Kristi disciple sammen uden den begrænsning, der skabes af tid og rum. Liturgien er en skat, som flere og flere har lært at værdsætte, og som aldrig udtømmes.

Aftenbønnen har altid været menneskets yndlingsbøn. Selv når ens religiøse liv er ved at bryde sammen, bliver aftenbønnen alligevel ved at være en kær vane, og ingen troende kristen vil nogen sinde kunne afslutte dagens arbejde uden at takke Gud for den dag, som gik, og anbefale sig til hans faderlige omsorg for den nat, som stunder til.

Den liturgiske aftenbøn har derfor alle forudsætninger for at blive aftenens højdepunkt.

Dominikanerordenen har altid næret en særlig kærlighed til komplet. En gammel krønike beretter at »der var fest og glæde over ansigterne, når de første prædikebrødre samledes til komplet«. Et festligt islæt er også Salve Regina-processionen, som finder sted hver aften i ethvert dominikanerkloster. Lægfolk har gennem alle tider delt munkenes kærlighed til den skønne aftenbøn og har gerne samlet sig hos prædikebrødrene for at deltage i deres sang. Intet ligger munkene mere på sinde end at se så mange troende som muligt om aftenen i deres klosterkirker, troende, som ikke bare lytter til sangen, men også tager del i den.

Takk til p. Jesper Fich OP, dominikansk sekularprest (altså tertiær), som selv vokste opp i Ordrup. Sankt Andreas kloster ble oppløst i 1976.

Written by Jordanus

01.12.2014 at 20:45

Rosenkransen og broder Romeo fra Livia

leave a comment »

Lokal tradisjon vil ha det til at St. Dominikus fikk et syn av Vår Frue i kirken Notre Dame de Dreche, nær Albi, der hun gav ham i oppdrag å forkynne rosenkransen — en bønneform som ellers går tilbake til ørkenfedrene, kanskje til apostlene.

 

St. Dominikus mottar rosenkransen

 

Etter at St. Dominikus hadde sendt ut sine brødre to og to fra Prouille på festen for Vår Frues opptagelse i himmelen (15. august) 1217, vendte han tilbake til Toulouse. Samme høst gav han ordensdrakten til fire nye følgesvenner — Arnauld fra Toulouse, Romeo fra Livia, Poncio fra Samatan og Raymond fra Mirapont (som skulle etterfølge Fulk som biskop av Toulouse tretten år senere). Han ble værende der i deres kloster Saint-Romain i noen tid for å ta seg av opplæringen av disse novisene. Det var visst vanlig dengang at man avla evige løfter etter å ha vært novise et år — om man ikke gjorde det tvert.

I Prouille besluttet han å opprette et nytt kloster i Lyon. I begynnelsen av desember 1218 sendte han to av brødrene dit: Arnauld fra Toulouse, som ble dets første prior, og Romeo fra Livia — «en broder med enkle vaner, ydmyk holdning, vennlig oppførsel, tale som honning, og full av kjærlighet til nesten.» [1] Fr. Romeo etterfulgte fr. Arnauld som prior i 1223 [2]. Senere var han prior i Bordeaux, og ble siden den 5. provinsialprior i Toulouse.

Fr. Bernard Gui (1261/2 – 1331), en av hans etterfølgere som provinsialprior i Toulouse, skriver at denne broder Romeo ble syk i Carcassonne, og «mens han mediterte over Jesusbarnet og Jesu mor, Vår Frue Maria, og formante sine brødre til å gjøre det samme, sov han inn i Herren. I hendene holdt han i fast grep et bønnerep med knuter der han daglig telte tusen Ave Maria.» [3]

Puerum Jesum et Dominam Mariam matrem ejus ruminans et fratribus inculcans, obdormivit in Domino, chordulam cum nodulis quibus mille Ave Maria solebat in die, firmiter manutenens.

Salige Romeo (eller Romée) fra Livia (eller Llívia) døde 1261 (altså omtrent da fr. Bernard Gui ble født) og feires den 21. november.

 

[1] Saint Dominic / by Jean Guiraud ; translated by Katharine de Mattos. — New York : Benziger Brothers, 1913

[2] The Albigensian Heresy / H. J. Warner. — 1928

[3] Saint Dominic : Pilgrim of Light / by Gerard K. Brady. — London : Burns & Oates, 1957. (Brady viser igjen til Monumenta Historica Ordinis Praedicatorum, Vol XXII, Roma 1953, s. 161)

Written by Jordanus

07.10.2014 at 18:23

Dominique, nique, nique – en sang om St. Dominikus

leave a comment »

Vinteren 1964 var vår salige fader Dominikus så populær i Norge, at sangen om ham nådde opp til 2. plass på VG-listen. Ikke vet jeg hvor mange som helt skjønte hva den handlet om, selv de som hadde hatt fransk på gymnaset (og til og med lært språket). Teksten hentyder til noen episoder fra St. Dominikus’ liv som varmer og beveger den dominikanske familie (brødre, monialer, legdominikanere, dominikanske sekularprester, søstre, sekularinstitutter, volontører og ungdomsbevegelse) idet vi idag feirer høytiden for vår grunnlegger. Til lykke med dagen!

P.S. Dominikansk klosterliv — noe for deg? Kallshelg 7. til 9. november 2014…

Dominique, nique, nique
S’en allait tout simplement,
Routier, pauvre et chantant
En tous chemins, en tous lieux,
Il ne parle que du Bon Dieu,
Il ne parle que du Bon Dieu

Dominique, nique, nique
Gikk ut i verden i all enkelhet
En fattig og syngende vandringsmann
Langs alle veier, på alle steder
Snakket han ikke om annet enn den gode Gud,
Snakket han ikke om annet enn den gode Gud

A l’époque où Jean Sans Terre, d’Angleterre était le roi
Dominique notre père, combattit les albigeois.

På den tid da Johan Uten Land var konge i England
Kjempet Dominikus, vår far, mot albigenserne.

Certains jours un hérétique, par des ronces le conduit
Mais notre Père Dominique, par sa joie le convertit

Noen dager ledet en kjetter ham gjennom tornekratt
Men vår far Dominikus omvendte ham med sin glede.

Ni chameau, ni diligence, il parcourt l’Europe à pied
Scandinavie ou Provence, dans la sainte pauvreté

Til fots,  uten hest eller fin vogn, reiste han gjennom Europa
til Skandinavia og Provence, i hellig fattigdom.

Enflamma de toute école filles et garçons pleins d’ardeur
Et pour semer la parole, inventa les Frères-Prêcheurs

Han oppildnet piker og gutter på alle skoler, fulle av iver
Og for å så ordet, oppfant han Prekebrødrene.

Chez Dominique et ses frères, le pain s’en vint à manquer
Et deux anges se présentèrent, portant de grands pains dorés

Hos Dominikus og hans brødre tok brødet slutt
Og to engler kom til dem, bærende på store gyldne brød.

Dominique vit en rêve, les prêcheurs du monde entier
Sous le manteau de la Vierge, en grand nombre rassemblés.

Dominikus så i en drøm prekebrødrene i hele verden
Under Jomfruens kappe var de samlet i stort antall.

Dominique, mon bon Père, garde-nous simples et gais
Pour annoncer à nos frères, la vie et la vérité.

Dominikus, min gode far, bevar oss enkle og glade
For å kunngjøre for våre brødre, livet og sannheten.

Written by Jordanus

08.08.2014 at 08:00

Sigrid Undset om Uranienborg-guden og hvorfor hun ble katolikk

leave a comment »

I 1936 utkom boken «De søkte de gamle stier», der pastor Haakon Bergwitz (1903-1981) hadde fått et antall norske konvertitter til å fortelle om sin vei til Den katolske kirke.

«Oxfordgruppen»s absolutte ærlighet og dens mange personlige vidnesbyrd har gitt utgiveren den tanke å samle stoffet til denne boken. Han har henvendt sig til norske konvertitter fra forskjellige samfundsklasser. De har besvart spørsmålet: «Hvordan jeg blev katolikk og hvorfor jeg er det idag.» Hver enkelt har skrevet helt uavhengig av noen annen bidragsyder. Utgiveren vil hermed få takke dem alle. Boken er viet alle religiøst søkende og fordomsfrie mennesker.

Blant de som besvarte p. Bergwitz’ forespørsel var Sigrid Undset. Hun døde for 65 år siden idag — 10. juni 1949.

Sigrid Undset

Hvis alle konvertitter som er vendt tilbake til den katolske kirke skulde skildre sin vei til Rom, vilde det kanskje vise sig at neppe to har fulgt akkurat samme ruten. Det kan ikke undre oss som har akseptert Kirkens påstand om å være «Sannhetens støtte og grunnvold» at der fører like mange veier til den som der er menneskesinn.

Når menneskene så hårdnakket holder fast ved håpet om at det skal være umulig for oss å finne noen absolutt sannhet, kommer det av at vi innbiller oss, livet vilde miste hele sin fortryllelse, og det vilde være ute med vår frihet, hvis der virkelig skulde eksistere en sannhet — en eneste, som alle andre sannheter går op i, og kan de ikke gå op i den, så er de ikke sanne. De fleste av oss har vel somme tider følt, det er utålelig at to ganger to alltid skal være fire. Har man først akseptert dette kjedelige dogme, viser det sig nok at på grunnlag av det kan man utvikle en hel del av sine individuelle anlegg og ferdigheter. Forbeholder man sig friheten til å handle og regne ut fra en personlig overbevisning om at to ganger to er fem eller null eller syv, får man jo ta følgene — derimellem ens medmenneskers repressalier, hvis de synes at det strider mot deres interesser, når man gjør op sitt mellemværende med dem efter en slik subjektiv multiplikasjonstabell. Like­vel kjenner vel alle, iallfall som en forbigående stem­ning, lengselen efter et drømmeland, hvor to ganger to er så meget som vi i øieblikket ønsker. Riktignok er drømmelandets frihet nokså illusorisk — faktisk er antallet av drømmetyper og drømmekombinasjoner ikke ubegrenset, og drømmelivet er lovbundet i høiere grad enn folk flest tenker på. Men det en ikke vet har en ikke vondt av. Og så tenker man sig, det måtte da bety herlig frihet, hvis man kunde flykte inn i en verden hvor mennesket selv bestemmer tin­genes vesen og egenskaper. I den virkelighet som vi er født inn i, er allerede tingenes vesen og egen­skaper gitt, allting er knyttet sammen av lover. For menneskene som de er, finnes der bare én mulighet til å bli fri — de må finne sin vei gjennem hele dette nett av årsaker og sammenheng. Og forsøket på å finne veien ender bare altfor ofte med at man filtrer sig inn i det og henger sig op i det. I denne verden kan vi bare opnå en eneste art av frihet — den som Vår Herre mener, når Han sier: «Sannheten skal gjøre dere fri!» Men selv efterat man har erkjent denne sannhet og dermed er sloppet fri, så de deterministiske faktorer i livet ikke lenger kan binde en i lenker, får man ikke beholde denne frihet for billigere pris enn ved uavbrutt kamp mot de makter man er undsloppet. Først og fremst mot fristelsen til å se sig tilbake og lengte mot sitt eget gamle, ro­mantiske drømmeland, hvor to og to kan være hvad som helst og man selv bestemmer hvad som skal være sant.

For så vidt er det forståelig nok, når moderne men­nesker opbyr all sin opfinnsomhet for å vri sig unda Kirkens autoritet. — Slik ser man det iallfall, når man selv i år og dager har forsøkt å undkomme fra alt som møtte en og krevet å være autoritet. Disse bestrebelser for ikke å la sig binde, og denne kamp mot en Kirke som alltid åpent har erklært at den krevet sin autoritet anerkjent, er forresten ikke noe som er særegent for «moderne» mennesker. Den samme tendens gjorde sig gjeldende med stor kraft allerede i Jerusalem i dagene før påske det året Vår Herre blev korsfestet.

Imidlertid er vel kanskje de færreste konvertitter i stand til å forklare selve konversjonen — hvordan deres motstand mot En som kaller sig Veien, Sann­heten og Livet, en motstand diktert av frykt og mis­tro — er blitt overvunnet. Det skjer ikke uten med­virkning av hin mystiske og overnaturlige kraft som teologene kalier Nåden. Vi kan bare fortelle hvor­dan det gikk til at vi en dag måtte erkjenne, vår motstand var kanskje illegitim. — Man har fått en grunnmuret mistillit til all autoritet som er av denne verden og ser at likevel lider vår menneskelige natur under et uhelbredelig begjær efter autoriteter. Vi vil ha lærere som kan lære oss noe, vi vil ha fø­rere som kan gi oss forbud og befalinger, vi vil ha noen over oss som vi kan stole på og beundre, helst elske også. Selv i min ungdom trengtes der ikke så skrekkelig stor skarpsindighet for å skjønne det, selv om verdens autoritetshunger ikke enda hadde antatt de patologiske former som den siden har fått. Så dukker spørsmålet op, lengter vi efter autoritet fordi vi virkelig er iskapt til å bøie oss for en autoritet som har den eneste legitime rett over oss, autorskapets rett? En Auctor vitae?

«Tenk selv» blev det stadig sagt til barna på den skolen hvor jeg gikk. Men når jeg fulgte opfordrin­gen så godt jeg kunde og det resulterte i at jeg tenkte noe annet enn det som lærerne hadde ment at jeg skulde tenke, så merket jeg snart at de blev ube­hagelig overrasket. De kunde likesom ikke skjønne at jeg var uenig med dem, annet enn av opposisjons-lyst, uskikkelighet — eller fordi jeg hadde latt mig snakke rundt av folk som var dumme eller uoplyste eller usannferdige, siden de ikke trodde og mente det samme som lærerne. — Skolebestyrerinnen var en av kvinnesakens første forkjempersker her i lan­det, ånden i skolen utpreget venstrepartiets fra slutten av forrige århundre — «frihet, fremskritt, oplysning» —, Wergeland og Bjørnson dens skytspatroner. Jeg hadde — og har — stor sympati for mange mennesker som sognet til denne åndsretning, for deres idealisme, for deres ønsker om å tjene sitt land eller sitt kjønn eller en klasse eller menneskeheten i det hele. Men jeg hadde opdaget, lenge før jeg blev voksen, at folk som kaller sig selv frisinnede eller radikale eller i pakt med en ny tid er som oftest ufattelig bigotte. A være bigott betyr jo ikke at man er overbevist om at det man selv tror er riktig og de andres tro er gal, men i å ha for lite menneskelig fantasi og innfølingsevne til å kunne skjønne hvordan noen som er uenig med en selv kan være det i god tro og full ærlighet.

Det var sikkert også en god del bigotteri i kon­servative kretser den gang. Men i min opvekst var «de konservative» for mig som en fremmed stamme. Og de som jeg senere traff, for eksempel i de årene da jeg var på kontor, tiltalte mig ikke så meget så jeg gjorde noe for å bli ordentlig kjent med dem. Men jeg har det inntrykk at de var oftere makelige sjeler og mindre bigotte.

Den første som gav mig et slags sammenhengende billede av den tids konservative livsanskuelse var forresten den presten som konfirmerte mig. Det vir­ket intenst frastøtende på mig. Jeg fikk det inntrykk at i den menigheten iallfall krevet Gud — i det min­ste av pikene — foruten husnyttige vesentlig nega­tive dyder. Særlig oprørt blev jeg da han gjennemgikk det sjette bud med oss. Han henvendte sig så godt som bare til pikene fra folkeskolen. Dem ad­varte han mot å la sig spendere på, mot herrer som vilde «slå an» med dem på frieftermiddagene deres — og han fortalte en rystende historie om en ung pike som han hadde vært og besøkt på et sykehus: der lå hun, ødelagt «bare for et eneste kyss’ skyld». Jeg tenkte forarget, piken hadde da vel ikke gjort noe syndig — fyren derimot! Og jeg visste godt at i vår kaste bedrev «damene» mange ganger det som var meget mere umoralsk enn en tjenestepikes hopp ut i uløkka — ekteskapsbrudd, jakt på menn som blev regnet for gode partier om de så var både samvittighetsløse i forretninger og syke —. — At jom­fruelighet skulde kunne være en positiv verdi, et kraftreservoar, ikke bare en omsettelig verdi på ekte­skapsmarkedet, kunde jo ingen vente at en prest fra dette åndsmiljø skulde innskjerpe oss. Der var det enda noe av en ulykke og noe av en latterlighet hvis en kvinne blev «gammel jomfru». Jeg hadde lest hvad Luther skriver om jomfruelighet, og det hadde gjort mig meget anti-lutheransk. Rent for ingen­ting hadde jeg da ikke gått på Ragna Nielsens skole.

At denne presten selv var i god tro, at han godt kunde vært i stand både til å lide og ofre for sitt utiltalende gudsbegrep tvilte jeg ikke på den gang heller. Og det falt mig ikke inn å ta hans kristendomsversjon for å være mere autentisk kristendom enn noen av alle de andre versjoner jeg alt hadde støtt på. Likevel gjorde konfirmasjonsundervisningen mig klar over at jeg ikke trodde på den religion som jeg i barndommen og opveksten tross alt hadde hatt en forestilling om at jeg stod i et aldri så fjernt og ubestemt forhold til.

Ved protestantismen, sånn som jeg hadde lært den å kjenne, var jo ulykken at nesten hvert menneske jeg traff, som i det hele var religiøst innstillet, hadde sin «personlige overbevisning» eller sin «selvstendige opfatning» av kristendommen. Den Gud som min religionslærer på skolen hadde lært oss om var gan­ske anderledes sympatisk enn Uranienborg-guden — human, ekte menneskelig. Men ikke mere menneske­lig enn den edleste ménneskelighet jeg var i stand til å forestille mig. Vis, men ikke vis utover all men­neskelig forstand. Som så mange andre unge fra et frisinnet miljø hadde jeg fått det inntrykk at ens tro er en privatsak, for ikke å si smakssak. Så hadde jeg også min egen tro — men jeg syntes ikke den gang heller at jeg behøvde noen Gud, hvis han bare skulde være der for å si ja til mine egne ideer om rett og urett, hederlighet og uverdighet, mine idealer og fordommer. De var som de måtte være efter min natur og min opdragelse — det skjønte jeg godt nok til å synes, jeg fikk selv stå inne for dem uten å konstruere mig en Gud som skulde være enig med mig.

En Gud som var «den Absolutt Andre» og likevel en Person som kunde kommunisere med mig — hvis veier ikke var mine veier, hvis vilje ubetinget og di­stinkt kunde skjelnes fra min egen vilje, men som likevel kunde leie mig inn på sine veier og omstemme min vilje til harmoni med sin vilje — det var jeg enda ikke dristig nok til å tore forestille mig.

De som hadde talt til oss i kristendommens navn hadde jo ikke bare i det navn søkt rettferdiggjørelsen for sine tilvante tenkemåter og idealer. Svært mange av dem hadde opgitt den historiske kristendom som en lære der var blitt uholdbar, selv om de ut av en rent følelsesmessig innstilling ikke kunde gi avkall på en kristelig farvet livsanskuelse. De hadde opgitt troen på Jesus Kristus, Gud og Mann, men de blev ved å dyrke Jesus, tømmermannssønnen, som et idealmenneske og et menneskelig ideal. Dogmer — sannheter, åpenbart fra «den Andre Siden» og for­mulert i menneskesprog — kunde de ikke tro på, men de trodde på religiøs intuisjon og religiøst geni hos mennesker.

Jeg var absolutt ikke innstillet på noen form for menneskedyrkelse og vilde ikke tro noe på et annet menneskes intuisjon— slett ikke på et menneskes som sa om sig selv : «lær av mig, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet», enda han førte et sprog mot sine motstandere som mildest talt var arrogant. Hvis den som førte det ikke var noe mer enn et geni. Jeg gikk ut fra som «bevist» (uten å spørre efter bevisene) at den historiske Jesus var et religiøst geni, hvis intuisjon hadde ført menneskehetens gudsbegrep mange etapper frem på utviklingens bane. Den gang gikk vi jo alltid ut fra at utvikling var det samme som forbedring, iallfall når vi ikke tenkte oss spesielt om. Men jeg syntes ikke det kunde inter­essere mig noe at en ung jøde for nitten hundre år siden hadde gått omkring og forsikret folk om at deres synder var dem forlatte — særlig når han sa om sig selv: «hvem kan overbevise mig om synd». Da kunde han jo ikke av egen erfaring vite hvordan det kjennes å ha gjort noe mot en annen som en vilde gi nærsagt alt for å ha ugjort, eller å ha sviktet sine egne beste forsetter så ille, så en synes en kan aldri tilgi sig selv. Jeg visste hvad det var å angre grusomhet mot andre, hemmelig feighet, make­lighet hvor makelighet var utilgivelig — for selvfølge­lig hadde jeg ikke klart å leve efter min humanisti­ske privatreligion slik at jeg kunde være fornøiet med mig selv, med mindre jeg vilde forfalle til det som jeg syntes var ynkeligst av alt — sammenligne mig med folk som iallfall tilsynelatende levde efter lettvintere standarder. Jeg visste jo godt at for det før­ste kjente jeg dem ikke så meget innenfra, så jeg kunde dømme riktig om dem. Og så vidt jeg visste hadde de aldri gitt sig ut for å hylde mine moralbegreper heller.

«Si non est Deus, non est bonus». Jeg visste ikke den gang at der var andre som hadde sagt det for lenge siden. Men jeg kunde så meget historie, så jeg visste, den historiske kristendom hadde forkynt en Jesus som kunde forlate alle mennesker alle synder, fordi Han er Gud og Skaper og alt vi syn­der mot oss selv eller andre er først og fremst synd mot Ham. Han kan forlate syndene, fordi all makt er gitt Ham i himmelen og på jorden, selv makt til å vende det vonde vi har gjort mot andre til noe godt engang. Det var den Kristus Hellig Olav hadde be­kjent for de menn som kom og bød til å tro på kon­gens fengslende personlighet: «Hvis du vil tro på mig, da skal du tro det som jeg lærer dig; du skal tro at Jesus Kristus har skapt himmelen og jorden og alle menn.“

Likevel var det først Renans Jesu liv og en rekke andre forsøk på å redusere Kristus til en «historisk Jesus» som fikk mig til å begripe hvor utrolig det var at en mann som lignet det minste på noen av disse fantomer skulde ha inspirert sine efterlatte venner til noe sånt som Apostelaktenes eventyr på liv og død.

Ennu var jeg langt fra å tro, Jesus var Gud åpenbaret i menneskeverdenen og Kirken den organisme hvori Han blev ved å gjøre det frelsesverk som Han for nitten hundre år siden hadde fullbragt på korset samtidig med de nye slektledd. Men jeg så klarere det som jeg alt før til en viss grad hadde opfattet — at de nye religionssystemer, som enten bygget på gudløshet eller på menneskelighet plus en slags de­isme, var ikke det minste mere «videnskapelig» un­derbygget enn de gamle religioner. Tvertimot — de bygget i enda høiere grad på hypoteser og var i enda høiere grad smakssak. Mange av de gjengse påstander som jeg kritikkløst hadde latt gå inn av det ene øre, men dessverre ikke ut av det andre, var i virkeligheten løse påstander eller tids- og miljøbe­stemte spekulasjoner. Jeg vet f. eks. ikke hvor mange ganger jeg hadde hørt at Gud var en menneskelig ønskedrøm, og at troen på et liv efter døden nærmest var diktert av en usømmelig grådighet efter mere liv enn. den porsjon som naturen finner det passende å gi hver av oss. Nu så jeg at den første påstand var som en kniv der skjærer begge veier; det var van­skelig å tro om de fleste fritenkere som jeg kjente at de skulde ønske der fantes en Gud som lot dem få spå, men tillot sig å råde — tvertom, de fleste led av teofobi. Jeg visste at det gjorde jeg også — som oftest. Jeg visste at menneskene har trodd på et liv efter døden, men sjelden at det var noen tiltalende livsform, i Hel eller Hades — de har trodd på det som en kjensgjerning de var nødt til å finne sig i. Selv kunde jeg ikke tenke mig noen form for evig liv som ikke måtte være forferdelig i lengden. Alle denne verdens goder får til sist sin charme av det at vi vet, vi får ikke lov til å nyte dem så lenge. Årstidenes mirakler går oss gjennem marg og ben, fordi vi vet, før eller senere kommer en vår som vi ikke oplever, ett år faller den første sne på en jord­haug som vi ligger under. Selv de mennesker som vi holder mest av — kunde vi orke å holde av dem så meget, hvis ikke vi visste, til slutt skiller døden oss fra dem? Hvis ikke livet alt har gjort det.

Det var den gamle historien — jeg hadde avvist alle andres troer og vantroer fordi de var grinende fulle av deres idiosynkrasier. Men jeg innså at mine meninger var også for en stor del bestemt av mine idiosynkrasier. Naturligvis kunde jeg bli ved å tro på «min egen kraft og styrke», vel vitende om at det var ikke meget å tro på. Men de som i gamle dager hadde klart sig med så knapp en tro, hadde nu heller ikke gitt den ut for å være annet enn et håndvåpen, hvormed de kunde hugge sig gjennem et kort liv — de hadde iallfall ikke sentimentalisert den. Og de hadde ikke gitt sig ut for å tro på noe bror­skap, hverken i spill eller kjærlighet eller kamp.

Men jeg kunde ikke bli kvitt følelsen av at den som isolerer sig slik er en forræder — enda jeg selv ikke kunde si hverken hvad forræderiet bestod i eller hvad jeg var forræder mot. Jeg trodde på et brorskap mel­lem menneskene, skjønt jeg umulig kunde bille mig inn at jeg trodde på menneskenes perfektibilitet — jeg trodde bare på menneskenes dumhet og intelli­gens, på menneskelig godhet og ondskap og mot og feighet, og på hvert enkelt menneskes ustabile natur. Jeg stolte mere på noen få enn på de fleste jeg hadde møtt. Og likevel følte jeg at hvis det var sant som hun hadde sagt, den frelsessoldaten som hadde vært pike hos oss i min barndom, at Gud elsker syndere, «jo større synder et menneske er, jo mere elsker Han det» — så måtte Han elske disse menneskelig sett fullkomneste mennesker høiest: de stod i det minste alltid i fare for å synde i sitt sinn og i sine tanker på en verre måte enn almindelige skikkelige snytere og horer kunde drømme om.

At alle menneskelige evner og gaver som gjør den enkelte skikket til å være lærer og fører og fore­gangsmann i verden må gjøre ham til en bevisst eller ubevisst forbryter mot sine tilhengere, med min­dre han selv vet sig bundet i et personlig ansvars­forhold til noen som står over alle mennesker og holder menneskeheten likesom i en «hånd» — det forklarte kristendommen på en måte som iallfall hadde konsistens, sannsynlighet og rimelighet frem­for alle andre forsøk på en livsanskuelse. Menneske­hetens solidaritet bestod i at vi alle er medarvinger i et fallittbo — efter syndefallets konkurs; et felles tap av vår evne til å komme utover sviktepunktet i våre dyder og vår innsikt gjør det umulig for noe menneske å lede sine medmennesker annet enn på villstrå. Bare en overnaturlig intervensjon kan frelse oss fra oss selv. Den kristne kirke lærte at Jesus var selve denne intervensjon — Gud som ved å la sig føde av en kvinne hadde gjort sig solidarisk med vår natur, og ved å la sig drepe for våre synders skyld hadde banet oss vei til et evig liv — ikke den tilværelse i Hel eller Hades som menneskene alltid har sett frem til med motvillig frykt, men et liv i og med Gud, den evige salighet som vi ikke er i stand til å forestille oss hvad er. Men allerede i levende live her på jorden kan vi erfare så meget om kon­takten med det guddommelige, så vi vet, livet kan være lykke, selv om vi skal leve uten ende, når vi uavlatelig kan fornye vår livskraft av den kraft som alt i verden er en utstrømning av.

Omsider var jeg kommet så langt så jeg innså, jeg trodde ganske visst ikke på Gud. Men jeg trodde enda mindre på min egen vantro. Beviser som tvin­ger oss, mot vår vilje, til å akseptere kristendom­men, som man aksepterer f. eks. et demontrert avstamningsforhold i botanikken (selv om også her de «videnskapelig beviste» fakta ikke er nær så mange som ens lærere på skolen trodde), kunde der ikke godt bli tale om. Hvordan kunde Kristus ellers si at «den som tror og blir døpt, skal bli salig, men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Det forutsetter naturligvis ikke at ikke et menneske skal bruke sin dømmekraft. Men at det i siste instans er med sin vilje man velger, enten man vil isolere sig i sitt jeg og egotismens helvede, eller man vil gi sig Gud i vold og bli utfridd av jeg-dyrkelsens hemninger, til evige muligheter.

Jeg hadde ikke annet å gjøre enn gå til en prest og be om å bli undervist i alt hvad den katolske kirke egentlig lærer. At den katolske kirke var iden­tisk med den kirke som Kristus hadde stiftet, hadde jeg i og for sig aldri tvilt på — for mig var spørs­målet om den katolske kirkes autoritet utelukkende et spørsmål om Kristi autoritet. Jeg hadde aldri op­fattet reformasjonens historie som annet enn historien om et oprør mot kristendommen, selv om det var et oprør av troende kristne som — subjektivt fromt — håpet at den sanne kristendom var noe som stemte bedre med deres subjektive kristendomsidealer enn den faktiske, slik dens fremtoningspreg ofte måtte bli i en verden hvor det hellige farer ille i uhellige menneskehender.

De sedvanlige innvendinger mot katolicismen som jeg hadde hørt, hadde aldri gjort større inntrykk på mig — skjønt jeg hadde fått en slags ubestemt fore­stilling om at noe var der vel i de fordommer mot Kirken som var så vidt utbredte. Det er der også — der er især to gode grunner. Den ene er vår ulyst til å opgi våre yndlings-fantasier, som vi er redde for at en lærende kirke skal ta fra oss. Den annen er forargelsen som dårlige katolikker til enhver tid har avstedkommet. Det siste er den mørke baksiden av det lysende dogme om de helliges samfund.

Det burde være lettere for folk i våre dager, synes jeg, å skjønne hvad som menes med at helgenenes fortjenester er en rikdom som hele Kirken nyter godt av. For nettop i vår tid erfarer ikke bare katolikker, men kristne av alle sekter og avskygninger, at hele kristenheten må bøte for det som hver enkelt av oss uhellige kristne er blitt Gud og vår neste skyldig. Ingen menneskelig solidaritet er så absolutt som so­lidariteten mellem de levende celler i Kristi mystiske legeme.

I og for sig svarer jo den kultus av helgenene som Kirken helt fra først av har fostret til et krav som ser ut til å være uutryddelig i vår natur. Vi vil drive heltedyrkelse. I mangel av bedre har vi helte­dyrket fyrstikkonger og gangstere, sportsmenn og kunstnere, filmstjerner og diktatorer. Noen må vi sette op på piedestaler for å beundre noe av vårt eget i dem. I helgenene er Guds hensikt med oss realisert, da Han, for å bruke Offertoriets ord, «underfullt skapte menneskenaturen og enda mere underfullt for­nyet den». Bare overfor helgenene kan vi finne ut­løsning for vår trang til heltedyrkelse, uten på kjøpet å måtte dyrke noe av vår egen natur, som det er feigt eller fornedrende å dyrke.

Og Maria-dyrkelsen ? Jeg har alltid syntes at det falt av sig selv: hvis noen tror at Gud har frelst oss ved å ta på sig vårt kjøtt og blod, så må de om­fatte henne i hvis morsliv Han bygget sin menneske­kropp med følelser som ikke ligner menneskers følel­ser for noe annet menneske — en særegen dyp ære­frykt, ømhet, medfølelse med hennes jordelivs ufattelige vanskeligheter, medglede med hennes ubegripe­lige plass i Guds rike — for er det sant at Marias sønn er både sann Gud og sant menneske, så er sønnen sønn og moren mor i all evighet, enda Han er skaperen og hun Hans skapning. At ordet «dyr­kelse» betyr to forskjellige ting når vi taler om å dyrke vår skaper og om å dyrke den kvinne som Han satte på sin skapte jord som en blomst — det er der vel ingen katolikk som ikke fullt ut er sig bevisst.

Samvittighetstvang og samvittighetsfrihet? Men de som priste samvittighetsfriheten høiest, var svært ofte nettop folk som jeg syntes kunde hatt svært godt av at noen med fast hånd ledet deres samvittighet. Når de f. eks. tok sig friheter med sin nestes gode navn og rykte som min samvittighet, selv i min mest he­denske tid, aldri vilde ha tillatt mig. Og så visste jeg enda ikke om det var min samvittighet alene eller om det var min samvittighet som mine foreldre hadde opdraget den: de sa bestandig at det ene men­neske vet så lite om det annet, så det eneste man kan si med visshet, når noen forteller en historie om andre, er at sånn forholder det sig iallfall ikke; folk som fester lit til sladder, må alltid være litt ånds­svake, og når de sprer sladder videre, er det bare en form for den skittenferdighet som åndssvake så ofte lider av. Men jeg har aldri våget å påstå de handlet mot bedre vitende eller mot sin samvittig­het. — I det hele — hvad har ikke mennesker gjort mot mennesker ? Og har jeg rett til å insinuere, de gjorde det bestandig fordi de handlet mot sin sam­vittighet ? Men når jeg har så liten tillit til at andre menneskers samvittighet kan snakke rent bestandig, skal jeg da formaste mig til å tro, min samvittighet trenger ikke veiledning utenfra?

Fordi jeg tror at Jesus Kristus er Gud som har skapt oss, tror jeg at Han har bygget sin Kirke slik som menneskene trenger den. Hvad Gud har gitt mig, gjennem sin Kirke, er vanskeligere å uttrykke i ord. Han har selv sagt at Han gir oss sin fred, men den er ikke som den fred verden gir — den er av en annen art. Den kan kanskje lignes med den fred som råder i havet, på de store dyp. Uvær og godvær på overflaten influerer den ikke, og ikke det at rare dyr lever og eter op hverandre i dypet. Det er den praktiske erfaring om at Guds rike er inneni oss — skjønt kringsatt av ens eget urolige selv, som er halvten virkelig, halvten illusjon —, men vi erfarer at Gud på en overnaturlig måte uavlatelig er i oss og oprettholder sitt rike i oss mot våre egne angrep på det.

Written by Jordanus

10.06.2014 at 10:30

Norvegia Catholica – et apropos til grunnlovsjubileet

leave a comment »

§ 2. Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.

Det nest siste leddet i paragrafen er populært blitt kalt «jesuittparagrafen». Etter ønske fra norske katolikker ble det i 1892 levert inn en endringsforslag til grunnloven om å oppheve jesuittparagrafen, De oppfordret Viggo Ullmann fra Venstre om å fremme det. Forslaget kom til behandling i 10. mai 1897, sammen med to andre forslag.

Ullmann hadde foreslått å stryke forbudet mot både jesuitter og munkeordener. Hans partifrender Thomas Georg Münster og Hans Jacob Horst sørget likevel for å beholde forbudet mot jesuittene. Hans Andersen fra Høyre fremmet et forslag om å stryke forbudet mot både jesuitter og munkeordener, og i tillegg innføre full religionsfrihet. Et tredje forslag fra Venstremennene Ole Olsen Five og Johannes Okkenhaug gikk ut på å beholde både jesuitt- og munkeordensforbudet, og i tillegg forby frimurerordener.

Resultatet ble at forbudet mot katolske munkeordener ble fjernet, mens jesuittforbudet ble opprettholdt. Forslaget om å fjerne jesuittforbudet fikk 63 mot 43 stemmer, men manglet det kvalifiserte flertallet på 2/3. Endringen fant sted gjennom grunnlovsbestemmelse av 3. august 1897. [1]

Nå kunne de fryktede «munkeordener» igjen etablere seg i Norge, og dominikanere begynte å komme til landet – i første omgang for å preke retretter for prestene. Hva var det grunnlovsfedrene ville unngå? At papistene med sin veltalenhet og sunne fornuft ville forvirre godtroende folk og gjøre dem «Catholsk i Hovedet»…

Catholics

Monsignor Karl Kjelstrup, dominikansk tertiær og veltalende nok, skrev følgende sang ca. 1934 [2] — antagelig til bruk i Ynglingeforeningen. Den synges til samme melodi som Norges Skaal (For Norge, Kjæmpers Fødeland) og Smaaguttenes Nationalsang (Vi ere en Nation vi med):

Norvegia Catholica, mot dette mål vi stevner.
Er veien lang, vi frem skal nå
hvis vi gjør alt vi evner.
Katolsk aksjon vårt løsen er
som bringer målet mere nær:
Norvegia Catholica, mot dette mål vi stevner.

Norvegia Catholica, vår fortids stamme kaller:
Sankt Olav, Hallvard, Sunniva
på Norges nutid kaller,
og Eystein, Torfinn minner om
å verge Norges helligdom:
Norvegia Catholica på Norges nutid kaller.

Norvegia Catholica, du stod med løftet pande.
Da du ble sviktet av ditt folk,
slo trældom ring om landet.
se dagen gryr, i fylking sterk
vi sikre må vårt frihetsverk:
Norvegia Catholica skal stå med løftet pande.

Norvegia Catholica av heltemot er rundet
når du blir det du engang var,
først da er frihet vunnet.
Til kamp for kirke, land og hjem,
med mot og styrke vi går frem:
Norvegia Catholica, først da er frihet vunnet.

Norvegia Catholica, det skal vårt banner være,
og under det vi seire må
for Norges fremtids ære.
Vårt fedreland vi hilser dig,
vi verge skal din frihetsvei:
Norvegia Catholica blir Norges fremtids ære.

Norvegia Catholica, mot dette mål vi stevner.
Er veien lang vi frem skal nå
hvis vi gjør alt vi evner.
Katolsk aksjon oss fører frem,
til frihet for vårt land og hjem:
Norvegia Catholica, vi vil, vi kan, vi evner.

Hans medsammensvorne i den gode strid, Sigrid Undset, ble engang spurt om hun trodde at Norge om 500 år ville ha blitt katolsk igjen. Nei, svarte hun — men jeg tror at det vi da har av kristendom, vil være katolsk. [3]

Dog, som Msgr. Kjelstrup skrev: Er veien lang, vi frem skal nå  — hvis vi gjør alt vi evner.

 

[1] Wikipedia om Norges grunnlov § 2

[2] En kortere versjon med tre vers finnes her: Norvegia Catholica i Liturgisk ressursbank.

[3] Lars Roar Langslet, Uhistoriske sluttord. I: Den katolske kirke i Norge, 1993, s. 443.

Written by Jordanus

16.05.2014 at 19:00

Guds barmhjertighet og deres

leave a comment »

Hva søker du? — Guds barmhjertighet og deres.

Med disse ord innledes vårt liv i dominikanerordenen.

Ludovico Brea: Madonna della Misericordia

Ludovico Brea: Madonna della Misericordia

Det katolske kirkes katekisme sier i sitt kapittel om Dydene følgende (nr. 1829):

Kjærlighetens frukter er glede, fred og barmhjertighet; den fører til å gjøre vel og snakke trossøsken til rette; den er velvillig; den vekker gjensidighet og forblir kravløs og storsinnet; den består i vennskap og fellesskap:

Kjærligheten er fullendelsen av all vår gjerning. Den er målet; det er for å nå den at vi løper, det er i møte med den vi løper; når vi når frem, er det i den vi finner hvile.

Vi regner tradisjonelt med syv åndelige og syv legemlige barmhjertighetsgjerninger [1], to nyttige huskelister for vår daglige dont — i familien, i fraterniteten, i Ordenen, i menigheten, på arbeidsplassen, i borettslaget og på internett.

De syv åndelige barmhjertighetsgjerninger (Opera misericordiæ spiritualia) er:

  1. Undervise de uvitende (Docere ignorantes)
  2. Råde de som trenger hjelp (Consilio juvare indigentes)
  3. Trøste de rammede (Consolari afflictos)
  4. Tale synderne til rette (Corrigere peccantes)
  5. Tilgi krenkelser (Remittere offensam)
  6. Bære urett med tålmod (Ferre patienter injurias)
  7. Be for de levende og de døde, og de forfulgte (Orare pro vivis et defunctis, et pro persequentibus)

Med uvitenhet skal man forresten slett ikke (bare) forstå dumhet eller mangel på skolegang — snarere forvirring, #hjernevask, faktisk kunnskapsløshet.

De syv timelige eller legemlige barmhjertighetsgjerninger (Opera misericordiæ temporalia) er:

  1. Mette de sultne (Pascere esurientes)
  2. Gi drikke til de tørste (Potare sitientes)
  3. Kle de nakne (Operire nudos)
  4. Huse de hjemløse (Colligere hospites)
  5. Besøke de syke og de som sitter i fengsel (Visitare infirmos et in carcere detentos)
  6. Løskjøpe fanger (Redimere captivos)
  7. Begrave de døde (Sepelire mortuos)

I Legdominikanernes Regel kommer dette til uttrykk i det personlige oppdrag utad:

(Om den apostoliske sendelse)

5. Etter den hellige Dominikus’ og den hellige Katarina av Sienas eksempel og med andre av våre forgjengere som lysende forbilder på livet i Ordenen og i Kirken finner de styrke i det broderlige fellesskap, fremfor alt ved å vitne om sin tro, være lydhøre overfor behovene hos vår tids mennesker og tjene sannheten.

6. De er lydhøre for hva Kirken i dag særlig legger vekt på i sitt apostolat, og tilskyndes spesielt til å vise sann barmhjertighet overfor alle former for bekymring, forsvare friheten og fremme rettferdighet og fred.

Å tjene sannheten innebærer det pave Benedikt XVI har betegnet som intellektuell velgjørenhet [2]. Bekjempelse av åndsfattigdom møtes som regel med mindre velvilje enn veldedighet for å lindre materiell fattigdom. Man må til en dominikansk håndbok for å finne de åndelige barmhjertighetsgjerninger listet opp før de timelige, om de i det hele tatt er nevnt!

Dominikanerordenens motto er nettopp Veritas — sannhet — et krevende oppdrag i en verden som foretrekker å la spørsmålet «Hva er sannhet?» stå åpent; et oppdrag som krever at vi hengir oss til studier, livslang læring og daglig bønn.

Også fellesskapet innad avhenger av barmhjertighet:

(Om fraternitetslivet)

8. De tilstreber å leve i sant søskenfellesskap i saligprisningenes ånd. Alt etter omstendighetene kommer det til uttrykk i barmhjertighetsgjerninger, ved at de deler det de har med andre, særlig med de fattige og syke, og ved at de ber for de avdøde, slik at de alle alltid skal være av ett hjerte og ett sinn i Gud.

Apropos det å be for de avdøde — vi har felles minne- og bededager for:

  • alle avdøde fedre og mødre til medlemmer av Ordenen (7. februar)
  • alle Ordenens avdøde velgjørere og venner (5. september)
  • alle avdøde brødre og søstre i Ordenen (den dominikanske allesjelersdag, 8. november – 13. november etter dominikansk ritus, 1962-kalenderen)

mens vi til gjengjeld på festen for alle Ordenens hellige, den dominikanske allehelgensdag 7. november (12. november etter dominikansk ritus, 1962-kalenderen), feirer og ber om at de ber for oss.

Den 24. september feirer vi Vår Frue av Barmhjertigheten, som er knyttet til Dominikanerordenens tredje ordensmagister, St. Raimund av Peñafort.

Og idag er Barmhjertighetssøndag — også kalt Miskunnssøndagen. Barmhjertighet er av Gud. Fylt av medynk, ropte vår salige far Dominikus: «Herre, forbarme deg over ditt folk! Hvordan skal det gå med synderne?» [3] Det er langt fra å være et retorisk spørsmål. Svaret er at det i stor grad kommer an på budbringerne, de som er utsendt. Det kommer an på oss. Det kommer an på oss, fordi vi er utsendt. Det er vi som er utsendt!

Forkynn budskapet, og vær alltid på pletten, i tide som i utide. Vis hver og en til rette, snart med strenge ord, snart med oppmuntrende, og med all en lærers tålmodighet og autoritet. For det skal komme en tid da folk ikke lenger orker å lytte til en sunn undervisning, men følger sine egne innfall og skaffer seg en hel hop lærere, efter som ørene klør; og da vil de vende det døve øre til sannheten og lytte til fabler i stedet. Du derimot skal holde deg våken og nøktern, hva som enn hender; bær tålmodig lidelser, gjør din gjerning som evangeliets forkynner, oppfyll alle ditt embedes plikter!  [4]

[1] Libellus precum ad usum fratrum S. Ordinis Prædicatorum. — Romæ : Ad S. Sabinam, 1952

[2] Intellectual charity / Fr. Mario Attard OFM Cap. — I: The Malta Independent, Sunday 20 October 2013

[3] Fra vitnesbyrd om St. Dominikus’ hellighet innsamlet i Toulouse 1233, avlagt av seigneur Guillaume Peyre (Peyronnet), abbed av Saint-Paul i Narbonne. I: «Saint Dominique : la vie apostolique. Textes présentés et annotés par M.-H. Vicaire, o.p. — Paris : Cerf, 1965. — S. 83.

[4] Paulus’ annet brev til Timotheos (2 Tim 4,2-5). I: Det nye testamente / oversatt fra gresk av Erik Gunnes. — Oslo : St. Olav, 1968. — S. 355.

Written by Jordanus

26.04.2014 at 18:00

Publisert i Kall, Ordensregel

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 1 471 andre følgere